Den uforventede kjærlighetssorgen

Hva gjør man når livet plutselig tar en helomvending uten at du har forutsett det i det hele tatt? Eller lettere sagt; hva gjør du om kjæresten din plutselig velger å gå fra deg? Det er mange ganger jeg har klart å forutse ting, hente opp hint eller forstå hva som kommer til å skje før de skjer. Jeg har alltid skjønt hvis det har vært noe i lufta eller som før eller siden ville dukke opp, men i dette tilfellet kunne jeg ikke vært mindre forberedt.

Jeg hadde akkurat kommet fra en fantastisk ferie da jeg fikk en telefon fra kjæresten min, som jeg trodde var glad for å endelig kunne ringe meg etter å ha vært utenlandsk i over en uke. Han ringte meg for å fortelle at det var slutt. Det føltes som om noen slo meg i magen slik at jeg mistet pusten. Jeg klarte ikke å forstå at det mennesket jeg elsket mer enn noe annet hadde, i løpet av de dagene jeg var på ferie, funnet ut at han ikke ønsket å være sammen med meg mer. Det virket ikke sant. Det føltes ikke virkelig. Hele forholdet vårt og minnene vi hadde surret rundt i hodet, og forståelsen for at det skulle være over var ikke til stedet. Som alle andre forhold så hadde vi våre opp- og nedturer, men på dette tidspunktet så hadde vi ingen negative vibes over oss. Det eneste som var en tung faktor var at vi levde i det som skulle være et midlertidig avstandsforhold. I mine øyne så hadde vi det fint, vi hadde funnet balansen i forholdet og kommet oss gjennom diskusjoner som var aktuelle for avstanden vi hadde mellom oss. Jeg har aldri vært naiv til ting, heller tvert imot, men jeg innså at jeg hadde vært litt blind og naiv når det kom til den kjærligheten jeg hadde for ham. Jeg hadde helt ærlig trodd det skulle være oss i fremtiden som skulle kjøpe hus sammen, skaffe hund med og kanskje være så gal å få barn med. De som kjenner meg godt vet at det å få barn er noe som jeg aldri ellers ville ha vært så tullete å tenke på en gang, men med han så dukket det opp noen tanker når det var snakk om fremtiden. I ettertid har jeg følt meg litt dum som overhodet hadde orket å drømt meg bort, da i en alder av 18 år. Likevel ville jeg aldri ha unnskyldet meg selv for de tankene jeg hadde da, fordi om man elsker hverandre så mener jeg det er naturlig at man fort drømmer seg bort i en bedre fremtid. Av og til klarte jeg ikke å se hvem jeg var mest sint på, mine egne forhåpninger eller han som ut av det blå valgte å gjøre det slutt. Hvorfor skulle akkurat vårt forhold overleve det som svært få forhold kan- nemlig avstand og bygge seg en karriere samtidig? Svaret mitt var at jeg mente vi elsket hverandre for høyt til å la hverandre gå.

Det er nå fem måneder siden og jeg har klart å starte et nytt kapittel i livet mitt. Ting endret seg kjapt under bearbeidingen av kjærlighetssorgen. Jeg har nå flyttet tilbake til Bodø og forelsket meg på nytt. En knapp måned etter at jeg ble singel møtte jeg en gutt som gjør meg glad og som har hjulpet meg ut av en trist og tung tid. Vi har tatt det rolig fremover, både for at jeg skulle få tiden til å komme meg gjennom og over kjærlighetssorgen, men også for å være sikker på at dette var noe jeg ønsket mer av da det hele skjedde uforventet. Det kan for mange virke rart å hoppe inn i et nytt forhold etter relativt kort tid, det samme tenkte jeg i alle fall før (for såvidt nå også). Likevel så føler jeg at dette blir en litt annen situasjon- han jeg er sammen med nå er en jeg var sammen med på ungdomsskolen og som jeg kjenner fra før. Vi har alltid vært gode venner selv etter det ble slutt, og vi kom i kontakt med hverandre igjen etter at vi møttes på en fest. Det er rart hva tid kan gjøre med en, både i timing og det å bearbeide. Det er enda rarere å tro at man ikke kan finne lykken igjen etter et brudd, for der tok jeg helt feil. Nå bor jeg sammen med verdens herligste gutt, og hadde det ikke vært for bruddet så hadde jeg ikke hatt det så fint som jeg har det nå. 

 Processed with VSCO with f2 preset
                              ♥